På bussen på veg heim frå universitetet i dag, skjedde noko snålt.
Som vanleg er i 5-tida, stod bussen bom stille i kø. Eg går ofte på på fyrste busstopp, og sittande gjer det som
regel ikkje noko å bruke litt
lengre tid heim enn vanleg. Men dei som går på to-tre stopp etter
meg må ofte stå i halvannan time
før dei er heime (utan kø tar turen 20 min). Om ein heng seg opp
i dette, er det lett å bruke mykje irritasjon på trafikken i Istanbul.
I dag synte bussjåføren at han tydelegvis var lei av å stå i kø.
Plutseleg ropte han "me kjører motorveien", og møtte halvvegs jubel/halvvegs stønning frå passasjerane. Halvparten hoppa av på neste
stopp. Bussen kjørte ikkje inn den vanlege vegen, men tok i staden
av mot motorvegen og dundra avgårde i ti minutt utan å stoppe.
Når han tok av frå motorvegen igjen, var me plutseleg framme ved
mitt stopp. Det gjekk relativt fort, men var på kostnad av minst
fem busstopp som sikkert hadde passasjerar som
stod og venta....
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Hei Trine!
Artig.. høres ut som et sært land.. kattehistorien var jo fantastisk (og ekkel)! Nå har vi lagt ut en miniblogg på marieoggisle.blogspot.com... følg med, følg med! Håper alt er bra! Stor klem!!
nei, landet er ikkje så sært, meir kattene som er sære...:)
Tøft med blogg!
Legg inn en kommentar